Anmeldelse av Trust us fra
UNIVERSITAS 08/1998.

Motorpsycho
"Trust us"
(Sony)

Trøndertrioen Motorpsycho er i hyllene igjen, med nok et mastodontprodukt – iallfall hva format angår. En dobbelt-cd er slett ikke dagligdags her til lands, og det kreves noe av innholdet hvis oppmerksomheten skal opprettholdes i 85 minutter.

Motorpsycho er seg selv like på Trust us; lange, massive og relativt stillestående låter. Slik sett er de definitivt til å stole på. Likevel er iderikdommen og mangfoldigheten udiskutabel; fra et grunnleggende gitarbasert lydmiljø stiger komposisjonene fram. Ikke umiddelbart, først etter flere gjennomspillinger får man tak i låtenes indre struktur, og blir i stand til å skille juvelene ut fra støyrøysa.

Kvalitetsforskjellen mellom de to cd-ene er åpenbar. Cd nummer én byr på sonisk snadder som singelkuttet Ozone, som pussig nok minner voldsomt om Stones-låter som Midnight Rambler og Street Fighting Man – rent bortsett fra Bent Sæthers obligatoriske sure sang, mesterlig monumentale The ocean in her eye, deilig langtrukne Vortex surfer – som går og går med klokkeklang og kassegitar i fem minutter før den endelig får sin langtrukne utløsning – og det blytunge åpningsmanifestet Psychonaut.

Cd nummer to skilter først og fremst med nesten tåredryppende vakre Coventry boy – som riktignok er skjemt av nesten ufattelig dårlig sang – og frisksportende Hey, Jane. Ellers blir det for mye halvgjort og halvbra, monotonien blir lammende og støyen anmassende.

Aller dårligst er Motorpsycho når de forlater sin egen velopptråkkede sti; som i syttitallsbluesforsøket 577. Dårlige gitarsoli er langt mer irriterende nå enn den gang, og ikke til å komme unna med.

Motorpsycho er liksom ikke helt «undergrunn» lenger; til og med lyden er gjennomgående bra i 1998. Likevel vil de av den jevne platekjøper fortsatt oppfattes som obskure og utilgjengelige, så lenge de insisterer på under pari-vokal og lav selvkritikkfaktor. Og akkurat dét er litt synd, ettersom Trust us på sine premisser faktisk holder det meste av hva den lover.

Sindre Bremnes