Anmeldelse av Ozone E.P. fra DAGBLADET, 1998-02-23.
Om det er et godt tegn for norsk rock at Motorpsycho låter som om de hadde besøkt Electric Ladyland-studio sammen med Jimi Hendrix på slutten av 60-tallet? Spør ikke oss. I hvert fall ikke før «Trust Us» når oss. Da står sjuendesansen på Mars, 2.
I forkant har Motorpsycho sluppet en singel, og sin vane tro gir de fansen eksklusive varer. Vi kommer tilbake til hovedlåta, hopper over Gebhardts banjoflipp «Accute Nicotine Withdrawel Symptoms», og lander i første omgang i Mose Allisons «Young Man Blues». Kom ikke her å fortell oss at nymotens «grønsjband» ikke kan spille tradisjonell bluesrock!
«The Skies Are Full Of Wings» (ikke Beefheart!) er Motorpsycho uplugga, «Back To Source» har tidligere bare vært ute på vinylutgaven av «Angels And Daemons At Play» og da, er vi framme «Ozone»; det egentlige ærendet, sangen som skal selge albumet «Trust Us».
Gitaren som velter ut er henta fra Keith Richards' arbeid med «Gimmme Shelter». Etter et par minutter er du som lytter limt fast i hektende, tung rock'n'roll utstyrt med en avhengighetsfaktor av en annen verden. På en måte tradisjonelt. På en annen vel: Trioen Sæther/Gebhardt/ Snah ville aldri følt seg vel som komp verken for Chuck Berry eller Johnny Rotten i det minste ikke i mer enn tre-fire låter. Det er ikke så mange som har for vane å la deg telle til 6 + 4 + 2 + 2 + 2 for endelig å finne ut hvilken taktart de spiller i Ozon-laget? Ja, de heier jeg med!
Arild Rønsen
