Review of It's a Love Cult taken from the
Norwegian newspaper's culture pages.
ADRESSEAVISEN / TRONDHEIMPULS, 2002-09-27.
In Norwegian. Found at the trondheimpuls site by Terje Rosten.

Motorpsycho har på forhånd signalisert en «tilbake til røttene»-holdning med denne plata, etter to gjennomarrangerte, perfeksjonistiske pop-album. Men om du tror de er tilbake der de var med «Trust Us», vil du bli overrasket. Fortsatt satser Motorpsycho på melodi framfor støy, og detaljer framfor bardus sansevoldtekt.

«It's a Love Cult» er på langt nær så arrangert og ornamentert som «Phanerothyme» og «Let Them Eat Cake». Mer spontan og løsrevet fra inspirasjonskildene (kanskje bortsett fra på «Composite Head», som praktisk talt er The Monkees' «Last Train To Clarksville»).
Det er også tydelig at disse sangene er laget, spilt og sammensatt uten noe annet mål enn å være en samling gode sanger. Ikke som sist, da bandet utforsket virkemidler og klisjeer innen den orkestrerte popmusikk-historien, nærmest som et eksperiment. Dette er «bare» ei plate, men en svært vellykket en.
«It's a Love Cult» er også bandets stilleste album så langt, med en overvekt av ballader. Høydepunktet kommer i «This Otherness», en sang som tenderer til å være ren jazz. Et nydelig røykteppe av en låt som viser at bandet fortsatt er i stand til å ta nye veier med imponerende letthet. «Custer's Last Stand (One More Daemon)» viser derimot at bandet heller ikke har mistet evnen til å lage storslagen, dramatisk og mørk rock. Felles for de aller fleste sangene er at de krever tid for å tre fram med alle sine kvaliteter. Radiosingelen «Serpentine» er en slik låt, og den har mange slektninger her. Fra å høres ut nærmest som en blek og tam kopi av «Phanerothyme», vokser «It's a Love Cult» seg stor nok til å stå støtt på egen ben. Motorpsycho har nok en gang laget ei plate som er annerledes alt de har gjort tidligere. Stagnasjonen kom ikke nå heller, gitt.
Høydepunkter: «This Otherness» og «Custer's Last Stand (One More Daemon)»

Vegard Enlid