Review of Let Them Eat Cake taken from the Norwegian newspaper
TRØNDER-AVISA, 2000-01-28.
Norwegian. Found at the Trønder-Avisa-website.

Motorpsycho: «Let Them Eat Cake» (Sony)

Siden slutten av 80-tallet og frem til i dag har Bent, Snah og Gebhardt gått veien fra bråkete speedtrash til energisk og improvisorisk rock'n'roll.
Inn i et nytt årtusen benytter bandet anledningen til å vise seg fram fra en annerledes side. Det blir klart allerede i det strykerdominerte åpningskuttet «The Other Fool». Adrenalinet er borte til fordel for mildhet. Støyeksperimentene er borte til fordel for melodiøs instrumentlek.
Klart platen vil vekke oppsikt. Og min spådom er at effekten blir flere fans. Skjønt; Motorpsycho er og blir sære. Musikken stiller fortsatt krav til både tid og oppmerksomhet. Bandet har voktet seg vel for å unngå kommersiell flørting, og akkurat her ligger albumets lille svakhet i mine øyne. Motorpsycho har låtskrivere som er i stand til å lage en lett iørefallende slager med et catchy refreng. Så hvorfor ikke ta'n helt ut og benytte anledningen?
Stilvalget ligger nært det varierte poplandskapet Mercury Rev skapte i albumet «Deserter's Songs». Det inntrykket forsterkes både i Snahs lavmælte «Upstairs-Downstairs» med fingerspill på kassegitaren, Beach Boys-inspirerte «Big Surprise» og pop-pregete «Walkin' With j.».
«Let Them Eat Cake» er velregissert og velredigert. Sanger som varer i seks-sju minutter er snarere unntaket enn regelen. Låtene er demotapet flere ganger med forskjellige arrangement, før siste hånd på verket ble lagt i studioet i Halden. Grundig studiojobbing har ført med seg mindre spontanitet og lysere stemninger. Motorpsycho er fortsatt intense, men trøkket er byttet ut med detaljer og nerve.
Også denne gang er listen over gjestemusikere lang, og den inneholder mer enn strykere og blåsere. Bidragsyterne har fått sin naturlige plass i lydbildet, som preges av et bevisst valg om å ikke lesse på for mye. Selv ikke i albumets midtparti, hvor støyfetisjene våkner til liv og dukker inn i en småpsykedelisk lydverden, tar iveren overhånd. Faktisk fungerer både «Never Let You Out» og instrumentalen «Whip That Ghost» som kunstpauser, før melankolien igjen gjør seg gjeldene i såre «Stained Glass». Fikse «My Best Friend» og detaljrike «30/30» setter et behagelig punktum for et album jeg spår vil åpne mange nye dører for den tidligere powertrioen.
Konklusjon: Vi står overfor et stilskifte med troverdighet. Har du ikke oppdaget Motorpsycho før er anledningen riktig... Platen er i salg mandag.

John Sund