Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Review of Let Them Eat Cake taken from the
Norwegian newspaper
DAGSAVISEN, 2000-01-29.
Norwegian.

MOTORPSYCHO «Let Them Eat Cake»
Columbia / Sony

Vi er etter hvert blitt vant til at Motorpsycho overrasker oss hver gang de kommer med en ny plate, men denne gangen har de overgått seg selv. Mens de brukte brorparten av 90-tallet til å servere tung og fabulerende rockkost, åpenbarer de nå en ren dessertplate som viser bandet fra sin mest varierte, lette og sofistikerte side. På grunn av at den er så annerledes enn alt annet, er det ennå vanskelig å si om det er Motorpsychos beste plate. Uansett imponerer den med sin presisjon og grenseløse tidskoloritt.

«Let Them Eat Cake» holder Motorpsycho-sfæren intakt selv om de ikke droner av gårde på decibelbølgene eller bruker fuzz på gitartoppene. Lydbildet er nærmest glassklart, og eksperimenteringen slår ut i bandets hittil mest blomstrende og psykedeliske arrangementer og låter. Stikkord er pop, rock og progrock. Allman Brothers, Arthur Lees Love og i måten å tenke koblinger på John Coltrane. Ikke minst har sangene en uforlignelig nerve og en intensitet som etter hvert tvinger fram frysningene på ryggen.
Sæther, Snah og Gebhardt bobler nærmest over av energi og idétilfang, og et av de beste trekkene i denne omgang er den økte bruken av strykere og blåsere, arrangert av Tre Små Kineseres Bård Slagsvold. Dette preger platas første del, som med låtene «The Other Fool» og «Upstairs/Downstairs» også må sies å være den mest ambisiøse.
Om strykerne er effektfulle er det likevel gitarspillet som er Motorpsychos store triumffaktor på «kaken». Det er energisk, elegant og følsomt dandert i forhold til Bent Sæthers smårustne vokal og det komplekse lappeteppet av lydkorn og andre detaljer. Dette blir åpenbart når platen glir over i et midtparti der bandet kaster blikk tilbake på psykedeliske tider og utsvevende legender med gitar rundt halsen. «Walking With J.» er en herlig pastisj over rockens mest solbrune øyeblikk, «Never Let You Out» åpenbarer Syd Barrett og andre Pink Floyd-elementer (jamfør også teksten i åpningskuttet÷), i tillegg til nevnte Love. «Whip That Ghost» hegner om Allman-brødrenes sørstatsrock, med slentrende gitar og stakkatorytmisk pianolek.
Så kommer den utrolige balladen «Stained Glass» og punkterer midtpartiets frenetiske nonchalanse. I små lykkelige øyeblikk går tankene til et debuterende Sister Rain, men i bunn og grunn er det vel i denne låta kunstrocken møter Motorpsychos tolkning av den progressiv rocken, og dette skal prege platas siste tredjepart med den tiltalende «My Best Friend» og den krevende og episke «30/30».
Platen er variert, men den er også bandets mest allment tilgjengelige utgivelse. En plate der det selvpålagte dogmet om fireminutters låter sprakk som troll i sola, heldigvis. Kompleksiteten, melodiene og den hårfint balanserte variasjonen i lengde og uttrykk også innenfor hver låt gjør platen til et genistrek. Og ja, vi tar gjerne et stykke til ÷

Mode Steinkjer


[record reviews: let them eat cake]
	En overdådig kake Review of Let Them Eat Cake taken from the Norwegian newspaper DAGSAVISEN, 2000-01-29. Norwegian. MOTORPSYCHO «Let Them Eat Cake» Columbia / Sony Vi er etter hvert blitt vant til at Motorpsycho overrasker oss hver gang de kommer med en ny plate, men denne gangen har de overgått seg selv. Mens de brukte brorparten av 90-tallet til å servere tung og fabulerende rockkost, åpenbarer de nå en ren dessertplate som viser bandet fra sin mest varierte, lette og sofistikerte side. På grunn av at den er så annerledes enn alt annet, er det ennå vanskelig å si om det er Motorpsychos beste plate. Uansett imponerer den med sin presisjon og grenseløse tidskoloritt. «Let Them Eat Cake» holder Motorpsycho-sfæren intakt selv om de ikke droner av gårde på decibelbølgene eller bruker fuzz på gitartoppene. Lydbildet er nærmest glassklart, og eksperimenteringen slår ut i bandets hittil mest blomstrende og psykedeliske arrangementer og låter. Stikkord er pop, rock og progrock. Allman Brothers, Arthur Lees Love og i måten å tenke koblinger på John Coltrane. Ikke minst har sangene en uforlignelig nerve og en intensitet som etter hvert tvinger fram frysningene på ryggen. Sæther, Snah og Gebhardt bobler nærmest over av energi og idétilfang, og et av de beste trekkene i denne omgang er den økte bruken av strykere og blåsere, arrangert av Tre Små Kineseres Bård Slagsvold. Dette preger platas første del, som med låtene «The Other Fool» og «Upstairs/Downstairs» også må sies å være den mest ambisiøse. Om strykerne er effektfulle er det likevel gitarspillet som er Motorpsychos store triumffaktor på «kaken». Det er energisk, elegant og følsomt dandert i forhold til Bent Sæthers smårustne vokal og det komplekse lappeteppet av lydkorn og andre detaljer. Dette blir åpenbart når platen glir over i et midtparti der bandet kaster blikk tilbake på psykedeliske tider og utsvevende legender med gitar rundt halsen. «Walking With J.» er en herlig pastisj over rockens mest solbrune øyeblikk, «Never Let You Out» åpenbarer Syd Barrett og andre Pink Floyd-elementer (jamfør også teksten i åpningskuttet÷), i tillegg til nevnte Love. «Whip That Ghost» hegner om Allman-brødrenes sørstatsrock, med slentrende gitar og stakkatorytmisk pianolek. Så kommer den utrolige balladen «Stained Glass» og punkterer midtpartiets frenetiske nonchalanse. I små lykkelige øyeblikk går tankene til et debuterende Sister Rain, men i bunn og grunn er det vel i denne låta kunstrocken møter Motorpsychos tolkning av den progressiv rocken, og dette skal prege platas siste tredjepart med den tiltalende «My Best Friend» og den krevende og episke «30/30». Platen er variert, men den er også bandets mest allment tilgjengelige utgivelse. En plate der det selvpålagte dogmet om fireminutters låter sprakk som troll i sola, heldigvis. Kompleksiteten, melodiene og den hårfint balanserte variasjonen i lengde og uttrykk også innenfor hver låt gjør platen til et genistrek. Og ja, vi tar gjerne et stykke til ÷ Mode Steinkjer Back to the Record Reviews page...