Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Anmeldelse av AADAP fra
VIMENN (?) , 1997

Motorpsycho:
Angels & Daemons At Play
12 låter
Samlet spilletid: 60.14

Det skal ikke gjøres enkelt.Plater er gøy. Bare man har penger, og et skøyeraktig orkester å bruke dem på. Motorpsycho er et funn sånn sett. De setter ny verdensrekord i plateutgivelse i løpet av perioden 27. januar-10.februar. Akkurat så lang tid tar det nemlig å få utgitt det nye albumet deres, "Angels & Daemons At Play". Og det kommer i form av tre EP'er på til sammen 13 låter, pakket i tre individuelle og svært forseggjorte pappomslag - utgitt med én ukes mellomrom. Og hver av dem i et opplag på 500 eksemplarer. Og det slutter selvfølgelig ikke der.

17. februar har du omsider sjansen til å kjøpe albumet komplett. Men i tre forskjellige formater:
1) De tre nevnte EP'ene klappet sammen i en boks. Opplag 2500 eksemplarer.
2) Som konvensjonell CD i ubegrenset opplag. Men nå minus de to låtene "Have Spacesuit, Will Travel" og "Uhms Alto Concerto For Saw".
3) På dobbel vinyl-LP, men nå med ett ekstra kutt (i tillegg til EP'nes 13): "Back To Source". Opplag 1000 eksemplarer.

Motorpsycho holder fortsatt på trio-formatet (Bent (bass, sang), Snah (gitar, sang) og Gebhardt (trommer). Men de henter inn hjelp fra sine mange musketer-venner. Bl.a. fra Uhm som spiller både sag og fiolin. Musikken ble innspilt i Athletic Sound i Halden. Påbegynt i oktober 1996, og unnagjort på 17 dager. Alt stoffet er allerede utgitt i form av fem spors EP'en "Babyscooter", tre spors EP'en "Have Spacesuit, Will Travel" og fem (vel, egentlig seks) spors EP'en "Lovelight".

"Babyscooter" (utgitt 27. januar) legger noen solide stikk på bordet.

1) "Sideway Spiral" er et kort, døsig møte med stemningene Syd Barrett skapte i Pink Floyd.

2) "Walking On The Water" er en stram, durende rocker som river og sliter i sitt eget kadaver under kimende gitarer og en vokal plassert langt inn i landet Psykedelia.

3) "Heartattack Mac" går direkte til angrep på sansene i et inferno av sagende gitarer og trommer som ruller utålmodig fra horisont til horisont. Vokalen er et eneste langt blodtørstig rop, før bandet strammer grepet ytterligere og raser ut i den mest hvitglødende larm norsk rock har skapt. Du bør ha med deg en voksen når du hører på denne.

4) "Pills, Powders And Passion Plays" roer ned over enkel, metronom-perkusjon, akustisk gitar-klimpring og tåkete vokal og jammen er her ikke en liten innskutt elektrisk Byrds-solo også. Summer er vimsete sjarm av XTC-kaliber.

5) "In The Family" forlenger XTC-atmosfæren. Nå i en pop'ete låt som aldri blir søt fordi bassen har maur i buksene og gitarene bøtter ned som syreregn i refrenget. Mye rart i løpet av snaue 23 minutter. Lagt i et "sound" som smaker kjeller, klubb og regelrett råskap. Kombinasjonen overstyrt larm og søtlig psykedelisk nostalgi gir god uttelling. Glimrende første tredjedel av det kommende albumet.

EP'en "Have Spacesuit, Will Travel" (utgitt 3. februar)bryter radikalt med inntrykkene fra "Babyscooter". Her presenteres vi for et eksperimenterende Motorpsycho som lar selvdisiplinen fare. 30 minutter med går-det-så-går-det jamming fordelt på to kutt av 14 minutters lengde og en liten fotnote på to minutter.

1) "Un Chien D'Espace" er nok EP'ens mest vellykkete innslag. Som det etterfølgende baseres det meste på overstyrte, lurvete gitarer. De går inn i raggete akkordblokker som etterhvert nåralarmerende dimensjoner; en skurrende, fossende flod av hvit larm over en kontrastskapende bedagelig beat. Selv om kuttet hele tiden eser, tar det turen innom noen svalende stille partier der man bl.a. presenteres for plateneste eneste ordentlige vokalinnslag og senere noen måneblå lengsler spilt på sag. Men dette er bare pustestasjoner på veien mot totalstøy. Mye her, ikke minst den listig-skjødesløse gitarteknikken minner ikke så rent lite om Robert Fripp og hans King Crimson.

2) "Have Spacesuit, Will Travel" er snillere, men ikke mindre glad i fuzzfres og hvit larm - selv om det først renner inn for alvor mot slutten. Det er en ganske begivenhetsløs jam bygget rundt Hendrix-wah wah og det kjølige elpiano-pludret fra Doors' "Riders On The Storm", brutt mot skeive skygger av Syd Barretts "Interstellar Overdrive" (og kanskje en ørliten dråpe Residents). Brokker av metallisk dialog går ut og inn av miksen i forkant og etterkant av låten. Men jeg får ikke space-tenning av dette, og det er helt OK at låten utelates fra den konvensjonelle utgaven av "Angels And Daemons At Play".

3) Ohm's Concerto For Alto & Soprano Saw (Opus 5) er akkurat hva tittelen lover, to minutters månemoll for Romlingane, spilt på sag. Og dermed kan alt skje når man nærmer seg den siste tredjedelen av albumet:

"Lovelight" (utgitt 10. februar) er pop type art school new wave anno 1978-82. Mye fart og øs med gitarer høyt og lavt, men med melodilinjer som ofte velger uventete veier.Navn å tenke på er XTC og The Cure.

1) "Sideway Spiral II" tar ikke opp tråden fra "Babyscooter"-versjonen, men fremstår som en helt annen låt. Stakkato, huggende komp og ljomende vokal overspylt av hvinende gitarer. Det låter primitivt, det låter garasje, men det er snedig som pokker med en skarp bismak av metall.

2) "Like Always" velter inn på dirrende gitarer, men finner ganske snart veien innom den underlige, vimsete sjarmen som preget XTC. Sjarm mot galvaniserte trøkk-akkorder. Pop som river.

3) "Stalemate" er en ordentlig raring. En valseblues der rytmen markeres med pianoakkorder som sneies av en el-gitar ved hvert sjette taktslag. Vokalen er smul, mumlende, hviskende, med et drama i brystet som ville gjort Terry Jacks misunnelig. Mot slutten veves inderlig vakre melodilinjer inn i bakgrunnen, spilt på noe som låter som en mellotron. Det gir gåsehud og Beatles-stemning.

4) "Starmelt, Lovelight" er EP'ens hitlåt. Melodien (en vakker, melankolsk sak) vrir seg snedig, men omsluttes hele tiden av rastløst trippende gitarer. Refrengene åpner for mer gitar og mer gitar, og jaggu om ikke toneløpene som The Cure perfeksjonerte, kommer dansende ut av rabalderet.

5) "Timothy's Monster" er en ikke-låt. Gitarene pløyer ut dissonans, trommene går Keith Moon-berserk, vokalen faseforskyves hinsides psykedelia. Det er forrykende manisk, et sølete kaotisk lurveleven over en paddeflat melodi. Og nå er det egentlig slutt, men:

6) Etter et halvt minutts pause signaliserer CD-spilleren kutt 6.66, et drøyt minutt med cocktailmusikk for hawaii-gitar, banjo og piano.

Nesten i mål. Men ikke helt. For "Angels And Daemons At Play" kan ennå ikke bedømmes som ferdig CD. Slikt den er presentert på EP'er sitter man igjen med inntrykket av^Å vel, tre forskjellige stemninger. Det spennende er i hvilken rekkefølge disse låtene dukker opp når de befinner seg på én og samme plate. Svaret får vi 17. februar. Stay tuned.


[record reviews: aadap]
	Motorpsycho setter verdensrekord! Anmeldelse av AADAP fra VIMENN (?) , 1997 Motorpsycho: Angels & Daemons At Play 12 låter Samlet spilletid: 60.14 Det skal ikke gjøres enkelt.Plater er gøy. Bare man har penger, og et skøyeraktig orkester å bruke dem på. Motorpsycho er et funn sånn sett. De setter ny verdensrekord i plateutgivelse i løpet av perioden 27. januar-10.februar. Akkurat så lang tid tar det nemlig å få utgitt det nye albumet deres, "Angels & Daemons At Play". Og det kommer i form av tre EP'er på til sammen 13 låter, pakket i tre individuelle og svært forseggjorte pappomslag - utgitt med én ukes mellomrom. Og hver av dem i et opplag på 500 eksemplarer. Og det slutter selvfølgelig ikke der. 17. februar har du omsider sjansen til å kjøpe albumet komplett. Men i tre forskjellige formater: 1) De tre nevnte EP'ene klappet sammen i en boks. Opplag 2500 eksemplarer. 2) Som konvensjonell CD i ubegrenset opplag. Men nå minus de to låtene "Have Spacesuit, Will Travel" og "Uhms Alto Concerto For Saw". 3) På dobbel vinyl-LP, men nå med ett ekstra kutt (i tillegg til EP'nes 13): "Back To Source". Opplag 1000 eksemplarer. Motorpsycho holder fortsatt på trio-formatet (Bent (bass, sang), Snah (gitar, sang) og Gebhardt (trommer). Men de henter inn hjelp fra sine mange musketer-venner. Bl.a. fra Uhm som spiller både sag og fiolin. Musikken ble innspilt i Athletic Sound i Halden. Påbegynt i oktober 1996, og unnagjort på 17 dager. Alt stoffet er allerede utgitt i form av fem spors EP'en "Babyscooter", tre spors EP'en "Have Spacesuit, Will Travel" og fem (vel, egentlig seks) spors EP'en "Lovelight". "Babyscooter" (utgitt 27. januar) legger noen solide stikk på bordet. 1) "Sideway Spiral" er et kort, døsig møte med stemningene Syd Barrett skapte i Pink Floyd. 2) "Walking On The Water" er en stram, durende rocker som river og sliter i sitt eget kadaver under kimende gitarer og en vokal plassert langt inn i landet Psykedelia. 3) "Heartattack Mac" går direkte til angrep på sansene i et inferno av sagende gitarer og trommer som ruller utålmodig fra horisont til horisont. Vokalen er et eneste langt blodtørstig rop, før bandet strammer grepet ytterligere og raser ut i den mest hvitglødende larm norsk rock har skapt. Du bør ha med deg en voksen når du hører på denne. 4) "Pills, Powders And Passion Plays" roer ned over enkel, metronom-perkusjon, akustisk gitar-klimpring og tåkete vokal og jammen er her ikke en liten innskutt elektrisk Byrds-solo også. Summer er vimsete sjarm av XTC-kaliber. 5) "In The Family" forlenger XTC-atmosfæren. Nå i en pop'ete låt som aldri blir søt fordi bassen har maur i buksene og gitarene bøtter ned som syreregn i refrenget. Mye rart i løpet av snaue 23 minutter. Lagt i et "sound" som smaker kjeller, klubb og regelrett råskap. Kombinasjonen overstyrt larm og søtlig psykedelisk nostalgi gir god uttelling. Glimrende første tredjedel av det kommende albumet. EP'en "Have Spacesuit, Will Travel" (utgitt 3. februar)bryter radikalt med inntrykkene fra "Babyscooter". Her presenteres vi for et eksperimenterende Motorpsycho som lar selvdisiplinen fare. 30 minutter med går-det-så-går-det jamming fordelt på to kutt av 14 minutters lengde og en liten fotnote på to minutter. 1) "Un Chien D'Espace" er nok EP'ens mest vellykkete innslag. Som det etterfølgende baseres det meste på overstyrte, lurvete gitarer. De går inn i raggete akkordblokker som etterhvert nåralarmerende dimensjoner; en skurrende, fossende flod av hvit larm over en kontrastskapende bedagelig beat. Selv om kuttet hele tiden eser, tar det turen innom noen svalende stille partier der man bl.a. presenteres for plateneste eneste ordentlige vokalinnslag og senere noen måneblå lengsler spilt på sag. Men dette er bare pustestasjoner på veien mot totalstøy. Mye her, ikke minst den listig-skjødesløse gitarteknikken minner ikke så rent lite om Robert Fripp og hans King Crimson. 2) "Have Spacesuit, Will Travel" er snillere, men ikke mindre glad i fuzzfres og hvit larm - selv om det først renner inn for alvor mot slutten. Det er en ganske begivenhetsløs jam bygget rundt Hendrix-wah wah og det kjølige elpiano-pludret fra Doors' "Riders On The Storm", brutt mot skeive skygger av Syd Barretts "Interstellar Overdrive" (og kanskje en ørliten dråpe Residents). Brokker av metallisk dialog går ut og inn av miksen i forkant og etterkant av låten. Men jeg får ikke space-tenning av dette, og det er helt OK at låten utelates fra den konvensjonelle utgaven av "Angels And Daemons At Play". 3) Ohm's Concerto For Alto & Soprano Saw (Opus 5) er akkurat hva tittelen lover, to minutters månemoll for Romlingane, spilt på sag. Og dermed kan alt skje når man nærmer seg den siste tredjedelen av albumet: "Lovelight" (utgitt 10. februar) er pop type art school new wave anno 1978-82. Mye fart og øs med gitarer høyt og lavt, men med melodilinjer som ofte velger uventete veier.Navn å tenke på er XTC og The Cure. 1) "Sideway Spiral II" tar ikke opp tråden fra "Babyscooter"-versjonen, men fremstår som en helt annen låt. Stakkato, huggende komp og ljomende vokal overspylt av hvinende gitarer. Det låter primitivt, det låter garasje, men det er snedig som pokker med en skarp bismak av metall. 2) "Like Always" velter inn på dirrende gitarer, men finner ganske snart veien innom den underlige, vimsete sjarmen som preget XTC. Sjarm mot galvaniserte trøkk-akkorder. Pop som river. 3) "Stalemate" er en ordentlig raring. En valseblues der rytmen markeres med pianoakkorder som sneies av en el-gitar ved hvert sjette taktslag. Vokalen er smul, mumlende, hviskende, med et drama i brystet som ville gjort Terry Jacks misunnelig. Mot slutten veves inderlig vakre melodilinjer inn i bakgrunnen, spilt på noe som låter som en mellotron. Det gir gåsehud og Beatles-stemning. 4) "Starmelt, Lovelight" er EP'ens hitlåt. Melodien (en vakker, melankolsk sak) vrir seg snedig, men omsluttes hele tiden av rastløst trippende gitarer. Refrengene åpner for mer gitar og mer gitar, og jaggu om ikke toneløpene som The Cure perfeksjonerte, kommer dansende ut av rabalderet. 5) "Timothy's Monster" er en ikke-låt. Gitarene pløyer ut dissonans, trommene går Keith Moon-berserk, vokalen faseforskyves hinsides psykedelia. Det er forrykende manisk, et sølete kaotisk lurveleven over en paddeflat melodi. Og nå er det egentlig slutt, men: 6) Etter et halvt minutts pause signaliserer CD-spilleren kutt 6.66, et drøyt minutt med cocktailmusikk for hawaii-gitar, banjo og piano. Nesten i mål. Men ikke helt. For "Angels And Daemons At Play" kan ennå ikke bedømmes som ferdig CD. Slikt den er presentert på EP'er sitter man igjen med inntrykket av^Å vel, tre forskjellige stemninger. Det spennende er i hvilken rekkefølge disse låtene dukker opp når de befinner seg på én og samme plate. Svaret får vi 17. februar. Stay tuned. Back to the Record Reviews page...